Prosjekt mørkerom

Tre bilder henger til tørk etter en av de første øktene i mørkerommet. Foto: Svein Ove Ekornesvåg (Svein Ove Ekornesvaag/Svein Ove Ekornesvåg)

Tre bilder henger til tørk etter en av de første øktene i mørkerommet. Foto: Svein Ove Ekornesvåg

I årevis har jeg drømt om å printe bilder selv i mørkerom. Fremkalt filmer og printet bilder på fotolab har jeg jobbet med i snart 15 år, men der er prosessen annerledes. Der er det datamaskiner og mer automatisert arbeidsflyt. Jeg ønsket å printe bilder på den “gammeldagse” måten. Helt analogt. I mitt eget mørkerom. Det er noe skikkelig fasinerende ved å lage bilder fullstendig analogt. Ekte håndverk. Et utdøende håndverk. Et håndverk som er viktig å ta vare på og å lære videre. Følelsen av å se bildet komme frem på papiret nedi kjemien er fantastisk. Og hvis man mestrer håndverket som mørkeromsprinting er, så blir også resultatet av ypperste kvalitet.

Fotografert analogt har jeg alltid gjort. Det var med analogt kamera jeg begynte. Inntil for et par år siden brukte jeg å sende (sort/hvitt) filmene bort for fremkalling. Men for å få mer kontroll med prosessen og fordi mørkeromsarbeid er utrolig spennende, så begynte jeg å fremkalle filmene mine selv. Prosessen har vært svært lærerik og morsom.  Nå var det på tide å ta neste steg, printe bilder i mørkerommet.

Etter hundrevis av timer siste årene med lesing, research, dagdrømming og planlegging var det på tide å hive seg rundt. Jeg har vurdert både nye og brukte forstørrere, lest spesifikasjoner, tester, anbefalinger osv. Valget falt på å kjøpe brukt og å vente på at “den rette” skulle dukke opp på bruktmarkedet. Plutselig dukket den rette opp og til rett pris. Etter noen e-poster frem og tilbake med selger ble det handel. Forstørreren ble en Durst Laborator 1200. Et svært beist! Forstørreren hadde tidligere stått på en profesjonell lab i Stockholm. Med andre ord en skikkelig kvalitetsforstørrer.

Det svære beistet måtte monteres på noe, og siden det hadde vært en veggmontert forstørrer så måtte det litt DIY konstruksjon til. Jeg har ikke anledning til å ha den fastmontert, så derfor ble det en portabel løsning på hjul. Opprinnelig var planen å kjøpe en ferdig tralle og så modifisere den, men jeg fant ikke noen som passet godt nok eller var billige nok. Så da var det bare å lete frem tegneblokken og begynne med skissering og planlegging. Skissen nedenfor ble mitt utgangspunkt.

Skisse av hvordan jeg tenkte å bygge trallen til forstørreren. Noen småjusteringer ble det underveis. Foto: Svein Ove Ekornesvåg (Svein Ove Ekornesvåg)

Skisse av hvordan jeg tenkte å bygge trallen til forstørreren. Noen småjusteringer ble det underveis. Foto: Svein Ove Ekornesvåg

Forstørreren har en egenvekt på rundt 50kg og må monteres veldig nøyaktig for at bildene skal bli skarpe over hele bildeplanet. For å få trallen solid nok kjøpte jeg inn 29mm plater til å konstruere selve trallen med. Sidene ble skrudd og limt.  Forsterket i tillegg med fjøler rundt kantene innvendig. Ryggsøylen konstruerte jeg av en rimelig solid bjelke. I bakkant av baseboardet (topplaten på trallen) skulle selve søylen til forstørreren boltes fast. For å sikre at det ikke ble noe slark her bestemte jeg meg for å bruke ene platen fra veggmonteringssettet til å skru fast under platen. Dette pga at trykket ved teiting av mutterene er så stort at de vil trenge inn i treplaten.

Montering av side- og bakplater. Foto: Svein Ove Ekornesvåg (Svein Ove Ekornesvåg)

Montering av side- og bakplater. Foto: Svein Ove Ekornesvåg

Etter å ha pakket ut alle eskene og sortert innholdet var det tid for montering. Hadde ikke noen monteringssanvisning tilgjengelig, så det ble studering av bilder, søk på internet og spørring av bekjente og tidligere eier. Trodde monteringen skulle være unnagjort på en times tid, men der tok jeg feil. Alt utenom èn ting var enkelt, men å feste forstørrerhodet i ryggsøylen skulle vise seg å være meget vanskelig.  Grunnen til det er at forstørreren er festet i ryggsøylen med ei svært kraftig fjør som fungerer som “motvekt” når man skur hodet opp og ned langs ryggsøylen. En ting er at man må bruke mye muskelkraft for å spenne opp fjøra, det andre er at man samtidig skal balansere et tungt og uhåndterlig forstørrerhode samtidig som man må skru fast fjøra med fire små skruer gjennom ei plate som henger fast i fjøra og må brettes over kanten til enden av ryggsøylen.

Den gullfarga fjøra til venstre i bildet er den som fungerer som motvekt når forstørreren går opp og ned. Her under første forsøk på montering. Fjøra er svært kraftig, så fingrer kappes lett av om man er uforsiktig. Foto: Svein Ove Ekornesvåg (Svein Ove Ekornesvåg)

Den gullfarga fjøra til venstre i bildet er den som fungerer som motvekt når forstørreren går opp og ned. Her under første forsøk på montering. Fjøra er svært kraftig, så fingrer kappes lett av om man er uforsiktig. Foto: Svein Ove Ekornesvåg

Jeg visste at monteringen var umulig å gjøre alene, så jeg ringte etter hjelp. Etter et par timer med svetting og nærmest krampe i både hender og armer måtte vi innse at vi trengte hjelp av minst 1 person til. For ikke å snakke om å finne en enklere måte å spenne opp fjøra på.  Tenkte, studerte og lurte på hvordan i helsikke vi skulle få det til. Fikk til slutt en idè om å konstruere et håndtak og bolte det fast i platen. Målte opp avstanden mellom hullene, kappet til et stålrør og borret to hull i det til å sette bolter gjennom. Boltet deretter røret fast i platen. La forstørrerhodet på gulvet på en måte som gjorde at jeg kunne ha noe å sette føttene inntil samtidig som jeg dro i håndtaket, omtrent som en romaskin. Samtidig holdt en person ryggsøylen på plass og en annen person hjalp til med å sikte inn fjøra og sette på skrutvinger for å tvinge fjøra på plass. Etter en ny runde med svetting, banning, tørre vitser og krampetendenser klarte vi endelig å få skrudd fast platen. Heeeeerlig! Resten av monteringen var bare å feste åtte bolter, fire i festeanordningen til bordadapteren og fire gjennom selve benkeplata. Kjapt og enkelt.

Forstørreren endelig montert på trallen etter noen timer med slit. Litt arbeid gjenstår før trallen er helt ferdig. Foto: Svein Ove Ekornesvåg (Svein Ove Ekornesvåg)

Forstørreren var nå endelig ferdig montert på tralla, men før jeg kunne begynne å fundere på hvordan apparatet fungerte, så måtte alt rengjøres. Spesielt det optiske. Det var tydelig at den hadde lagt lagret en stund, for den var veldig nedstøvet. Men etter en runde med trykkluft, støvtørking, rensevæske osv såg alt bra ut. Jækla bra ut faktisk. Apparatet var svært velkonstruert og solid laget. Det er noe sexy over skikkelig velkonstruert fotoutstyr.

Men hva nå? Jeg hadde ikke snøring om hvordan forstørreren med alle sine spaker, knapper og hendler fungerte. Vel, det var bare å hive seg uti det. Teste, lese, studere og klø seg i hodet. Til slutt var de grunnleggende kunnskapene på plass og jeg var klar for å innta mørkerommet. Det var vanskelig å bestemme seg for hva som skulle bli mitt første mørkeromsprint, men til slutt falt valget på et gatefoto jeg tok i Berlin. Et bilde jeg liker veldig godt og som byr på en del utfordringer hvis jeg skal printe det slik som jeg visualiserte det da jeg fotograferte det.

Jeg mikset kjemikalier, koblet til mørkeromslyset, forberedte litt papir og hentet negativen. Nå hadde det store øyeblikket endelig kommet. En drøm hadde gått i oppfyllelse. Skrudde på objektivet, satt i negativen, skrudde på forstørreren, justerte fokusen og la nedpå papiret. Men hvilken eksponering skulle jeg gi papiret? Hvilken blenderåpning skulle jeg bruke? Hadde overhodet ikke peiling. Så jeg gjorde som Ansel Adams har lært meg gjennom sine fantastiske bøker, lag en stor testprint av hele negativen med 4-5 forskjellige eksponeringstider bortover papiret. Prøvde først en testprint med 5, 10, 15 og 20 sek eksponering. La deretter papiret oppi fremkallingskaret og startet timeren. Bildet begynte veldig raskt å bli veldig svart, så her var det skivebom med eksponeringen. Jeg hadde grilla papiret fullstendig. På den første delen av testprinten, der hvor jeg kjørte 5 sekunds eksponering, kunne jeg se litt detaljer, ellers var det kølsvart som vi sier her. Blenda ned objektivet noen stopp og laget en ny testprint med mye kortere intervall.

Bestemte meg til slutt for å kjøre 4 sekund eksponering, så da var det bare å legge nedpå papiret og eksponere det. Så var det fremkalling, stopp, fix, skylling og tørking. Ble det et perfekt print akkurat slik jeg visualiserte det? Nei. Langt i fra. Men det ble faktisk overaskende bra for å være mitt første print. Imponerende å se hvor mye detaljer som ble bevart både i høylys og skygger. Bildet trenger litt mer kontrast og en del dodging/burning før det blir slik som jeg ønsker. Kommer derfor til å jobbe mer med denne negativen senere.

Følelsen av å endelig ha laget det første bildet helt analogt og å se det komme frem i fremkalleren var helt utrolig. Jeg har allerede blitt hekta! Tror ikke det kommer til å bli mye dagslys på meg fremover…

Her er litt bilder fra byggeprosessen:

[photoshelter-gallery g_id=’G00006y3txf68ZGY’ g_name=’Durst’ width=’600′ f_fullscreen=’t’ bgtrans=’t’ pho_credit=’iptc’ twoup=’f’ f_bbar=’t’ f_bbarbig=’f’ fsvis=’f’ f_show_caption=’t’ crop=’f’ f_enable_embed_btn=’t’ f_htmllinks=’t’ f_l=’t’ f_send_to_friend_btn=’f’ f_show_slidenum=’t’ f_topbar=’f’ f_show_watermark=’t’ img_title=’casc’ linkdest=’c’ trans=’xfade’ target=’_self’ tbs=’5000′ f_link=’t’ f_smooth=’f’ f_mtrx=’t’ f_ap=’t’ f_up=’f’ height=’400′ btype=’old’ bcolor=’#CCCCCC’ ]

 

 

 

 

Leave a Reply