Leitaneset 22012012. Kveldssol over Sunnmørsalpane. Utsikt mot Larsgården og Svinøya sett fra Leitaneset. Foto: Svein Ove Ekornesvåg (Svein Ove Ekornesvåg)

Begrepet “Slow photography” passer utmerket til storformatsfotografering. Her er det ikke snakk om å fyre av 10 bilder i sekundet uten mål og mening, eller å komme igjen med 1000 bilder på minnekortet etter en times fototur. De to nevnte tingene er noe jeg sjelden gjør, selv når jeg fotograferer digitalt. Men når jeg fotograferer analogt så blir det en helt annen kreativ arbeidsprosess. Man tenker og visualiserer mer før man tar bildet.

Nettopp det at man tvinges til å bruke hodet mer før man trykker på utløserknappen fører til at prosentandelen bilder som er verdt å beholde økes.  Hvor ofte fotograferer du digitalt og synes over 50% av bildene du kommer hjem med sitter som et skudd? Jeg tipper svaret er “ekstremt sjeldent” eller “aldri”.  Hvis det kan gå både dager og uker til du får se resultatet og det ikke er mulig å ta bildene på nytt, ja da slurver man ikke i opptaksøyeblikket.

Men selv om man ikke slurver er det forøvrig lett å drite seg ut når man fotograferer analogt, fallgruvene er mange. Spesielt med storformat. Kanskje riper man opp negativen under innsetting i filmholderen, man setter filmen i feil vei, glemmer å ta ut darksliden før eksponering, glemmer å stenge objektivet før man drar ut darksliden, fremkaller negativen feil, fixer før man fremkaller osv osv.

Til å begynne med var det utrolig mye å passe på, og det tok også noe tid å bli vandt med at søkeren viser bildet opp ned og speilvendt. Etter å ha brukt det noen måneder så tenker jeg ikke lenger over at søkerbildet er opp ned og speilvendt. Begynner også å finne flyten på betjeningen av kameraet. I dag var jeg ute og fotograferte på fjellet i måneskinn, og det var ikke mange gangene jeg trengte å skru på lommelykten for å betjene kameraet. Faktisk bare de gangene jeg ikke klarte å se om kameraet stod i vater.  Et godt tegn for at flyten begynner å komme. Jeg hater å måtte tenke på hvordan kameraet fungerer når jeg fotograferer, betjeningen av det må flyte så bra at jeg knapt merker at kameraet er der.

Leitaneset 22012012. Kveldssolen skinner over Kverve og Godøya. Utsikt mot Grimstadholmene, Kverve og Godøya sett fra Leitaneset. Foto: Svein Ove Ekornesvåg (Svein Ove Ekornesvåg)

Foreløpig har jeg bare benyttet en liten del av alle justeringsmulighetene et storformatskamera gir. Jeg tilter ikke objektivet bare for å tilte det, det må være en grunn til det. Tenker man at “Jeg har jo storformatskamera så da må jeg gå bananas med justeringene” så er man på feil spor. Man må ha en visualisering i hodet og så justere kameraet deretter. Overgangen fra et vanlig speilrefleks hvor man ikke har alle disse mulighetene er derfor stor. Sålangt er det i hovedsak “rise/fall” på objektivet jeg har benyttet. De andre mulighetene får komme gradivs og naturlig.

Har siste årene prøvd og brukt masse forskjellig analogt utstyr, men har nå endelig funnet formatene og systemene jeg liker å jobbe med. Både innen 35mm, 120-film og 4×5″. Fremkallingsprosessen begynner også å bli mer strømlinjeformet med få variabler. Jeg kommer nok til å utvide objektivsamlingen litt etterhvert, men fokus nå fremover blir å fotografere så mye som jeg har mulighet til.

En ting er hvertfall sikkert, analog fotografering synes jeg er svært spennende, morsomt, fantastisk og frigjørende. Tok mitt aller første bilde med et analogt kamera og selv om jeg også fotograferer mye digitalt så har det analoge aldri blitt lagt helt bort. Siste årene har det bare blitt mer og mer analog fotografering igjen. I en digital hverdag er det utrolig befriende å ta med negativene i mørkerommet, sette på  noe god musikk, blande ut litt kjemi, skru av lyset og bare kose seg gjennom hele arbeidsprosessen.