Fisking i vakkert lys på Giskebrua. Foto: Svein Ove Ekornesvåg (Svein Ove Ekornesvåg)

Følelsen jeg får av å jobbe med analog fotografering er en følelse det er vanskelig å sette ord på. Noen ord som svirrer rundt i hodet hvis jeg skal prøve å beskrive det er mystisk, utfordringer, kos, kvalitet, håndfast, fysisk, spenning, glede, historie og fremtid.

Det er noe mystisk og fasinerende med å putte en filmrull eller planfilm i kameraet, eksponere den for lys, la den reagere med litt kjemi, vaske og tørke og så plutselig holder man et fysisk produkt i hånda. At både foreldre, besteforeldre og tippoldeforeldre fotograferte med samme type teknologi som jeg koser meg med nå er utrolig. Tanken om at det digitale kameraet jeg betalte 35.000kr for for noen få år siden nå har null verdi og ikke engang er verdt å spandere nytt batteri på er nærmest kvalmende. Noe helt annet er det å tenke på at feks mitt storformatskamera, som er basert på over 100 år gammel teknologi, fortsatt leverer en kvalitet og et uttrykk det beste av det beste av dagens digitalkameraer ikke kan gi meg. I tillegg er det helmekanisk og 100% fritt for batterier og elektronikk. Med kjærlighet og respekt skal det fungere like fint om 100 år.

Janove Ottesen i Kaizers Orchestra under Sommerfesten 2013, dette var deres siste konsert i Møre og Romsdal. Foto: Svein Ove Ekornesvåg (Svein Ove Ekornesvåg)

Når jeg jobber med analogt utstyr får jeg helt andre faglige utfordringer enn ved bruk av digitalkameraer. Derfor er også mestringsfølelsen og gleden ved å lykkes noe helt annet. En annen stor fordel er at jeg visualiserer og tenker mye mer før jeg tar bildet og ikke tar jeg 10-15 eksponeringer av samme motivet. Skuffelsen av å feile er selvsagt noe de som fotograferer analogt opplever som ekstra stor siden det kan gå både dager, uker eller år før man ser på resultatet.

Spenningen jeg går og føler på etter å ha trykt på utløseren og frem til jeg ser det endelige resultatet er veldig motiverende og givende. “Skal tro om det ble bra, skal tro om det ble bra….” Ofte liker jeg å la negativer hvile et år eller to før jeg gjør noe med de eller ser på resultatet. I skrivende stund sitter jeg og jobber med noen negativer fra 2012, de har jeg ikke sett på før nå. På den tiden kan jeg ha forandret mening om motivet jeg en gang såg. Kanskje liker jeg det bedre, kanskje misliker jeg det og lar det forbli upublisert eller kanskje lar jeg det modne noen år eller tiår før jeg ser på det igjen. Noen bilder og prosjekter krever selvsagt kjappere resultat, men da er det bare å få det fremkalt umiddelbart etterpå. Har man utstyret hjemme eller bor i nærheten av en lab tar det ikke mange timene før man har en negativ som er klar til print i mørkerommet eller scanning og redigering på pcen.

To svarte og en hvit hest på Roaldsanden på Vigra. Foto: Svein Ove Ekornesvåg (Svein Ove Ekornesvåg)

Ser jeg på fotografiets historie, arbeidet til fortidens fotografer og hva de fikk til med det de disponerte av kunnskap og utstyr tenker jeg ofte på det dagens fotografer klarer å prestere med det de har av kunnskap og høyteknologisk utstyr. Om utviklingen går rett vei innen mange av fotografiets sjangere er absolutt noe som kan diskuteres.

Jeg er på ingen måte en anti digital fotograf. Selv bruker jeg mye digitalt til den typer jobber og bilder som krever det. Svært mye tid går også med til å holde seg oppdatert på hva som kommer av ny teknologi og hvordan man kan dra nytte av den. Til tradisjonell pressefotografering er det stort sett bare digitalt det går i siden bildene helst skal leveres før de er tatt. Det er også fantastisk å kunne fotografere på ISO 10.000 nærmest uten støy, har du prøvd analog fotografering så vet du hvor utrolig den utviklingen har vært.

Ser jeg på fremtiden tenker jeg ofte på at det er dumt å legge alle eggene i samme kurven, altså bare analogt eller bare digitalt. Har man bildene fysisk og ikke bare som bits and bytes er man garantert at de skal være lesbare for fremtidige generasjoner. Drøm deg 150 år frem i tid og se for deg en gammel koffert med noen av dine minnekort og negativer. Negativen er noe fysisk og håndfast som man bare trenger å løfte opp mot lyset for å se motivet på. Minnekortet vil være noe som kommer til å kreve skikkelig spesialkompetanse for å få ut informasjon av, og hvem kommer til å gidde å bruke titusenvis av kroner på å sjekke om der ligger bilder på en liten dings ingen vet hva er? Terskelen for å la noen minnekort, minnepenner og cd-plater gå i søpla om 150 år vil være lavere enn med en bunke negativer og papirkopier. Et digitalt bilde vil enten eksistere eller ikke, det vil ikke gradvis brytes ned med riper og misfarging slik som en negativ.

Vakkert lys over Blimsanden på Vigra. Foto: Svein Ove Ekornesvåg (Svein Ove Ekornesvåg)