Patersom fremkallingstank i sving. I tanken er det èn rull med 35mm film. I litermålene har jeg på forhånd blandet ut fremkaller, stopp og fix. Tanken lar jeg stå i vannbad for å holde stabil temperatur. Foto: Svein Ove Ekornesvåg (Svein Ove Ekornesvåg)

Trodde du at å fremkalle sorthvittfilm selv var en komplisert greie? Vel, det er det ikke. Skal man bli en mester i faget så krever det selvsagt mye trening før man når dit, men for å komme i gang med det grunnleggende er det ikke mye som skal til. Man trenger litt utstyr, litt kjemi, et mørkt rom og mye disiplin. Har man det så er det bare å sette i gang å øve.

Det vanskeligste for å komme i gang er kanskje å finne rett kjemi og utstyr. Der er mange forskjellige måter å fremkalle på og mange forskjellige typer kjemi. Jeg vil anbefale å starte med det enkle og så heller eksperimentere litt mer etterhvert som man har komt inn i alt det grunnleggende. Når man fremkaller film selv ved en manuell fremgangsmåte så er der mange variabler, derfor kan det være greit å holde antallet variabler til et minimum. Start med en type fremkallerkjemi og en type film. En veldig populær og allsidig fremkaller er Rodinal, selv er det nesten den eneste jeg bruker. Den kan brukes med mange forskjellige blandingsforhold, til mange forskjellige typer filmer, er svært drøy i bruk og i tillegg holder den seg veldig lenge på flasken.

Ålesund 20111113. Ei kråke flyr forbi et gammelt trehus ved Molja i Ålesund. Bildet har jeg fotografert analogt, fremkalt selv og deretter scannet negativen. Foto: Svein Ove Ekornesvåg

For å fremkalle film selv trenger du fremkallertank, målebeger (på milliliternivå), noen litermål, kjemiflasker, termometer, trakt, klokke, fremkaller, stopp, fix og skyllemiddel. I tillegg kan det også være greit å kjøpe en mørkeromspose. Fremkallingstanker finnes det flere typer og størrelser av. Hvor stor den bør være er litt avhengig av hvor mye du fotograferer og hvor mange filmer du fremkaller samtidig. Selv har jeg tre ulike størrelser, 1, 2 eller 4 ruller med 35mm film. Bruker stort sett bare den med plass til 2 stk 35mm filmer i, fremkaller jeg 120 film i den så går det en rull i tanken. Skal jeg fremkalle flere 120-filmer så bruker jeg den største tanken.

Jeg liker ikke å fremkalle mer enn 2 ruller samtidig, det er greit å fordele risikoen litt utover i tilfelle fremkallingen går til helvete. Har ennå ikke opplevd det selv, men den dagen kommer garantert. Husk at forskjellige typer film stort sett krever forskjellige fremkallingstider, derfor må det omtrent alltid være to like typer film skutt på samme iso du kan fremkalle samtidig.

Fotoimport.no som holder til i Trondheim er en butikk/nettbutikk som har det meste du trenger for å komme i gang. Her er en handleliste med det du trenger og direkte link til Fotoimport sin nettbutikk på de produktene de selger.

1. Fremkallertank Denne tanken krever at du er i et helt mørkt rom når du fyller på og tømmer ut kjemi.

2. Målebeger  Kan i tillegg være praktisk med et som er litt større.

3. 4 stk litermål/blandemugger. 1 til hver av de 3 kjemitypene og 1 til å ha korrekt temperert vann i. Viktig at de er store nok til å romme tankvolumet til fremkallertanken. 1 eller 2-liters plastmugger er mest praktisk.

3. Kjemiflasker Fremkallerkjemien blander jeg ut ny hver gang, men fix og stopp bruker jeg opp igjen. 2 flasker er derfor det man trenger for å oppbevare utblanda kjemi til neste økt.

4. Termometer

5.  Trakt Praktisk å ha for å få kjemien nedi flasken igjen uten å søle.

6. Klokke. Stoppeklokke eller vanlig klokke gjør susen.

7. Fremkallingskjemi Her finnes det mange typer med ulike kvaliteter og bruksområder, men jeg liker godt Rodinal som jeg har linket til her.

8. Stoppbad En flaske holder i årevis.

9. Fix

10. Skyllemiddel En flaske holder i årevis.

11. Klyper til å henge filmen i under tørking

12. Mørkeromspose. Ikke et must, men er kjekt å ha.

13. Vernebriller. Et must ved all håndtering av kjemi.

14. Engangshansker.

Da tror jeg det meste skulle være nevnt.

Hvordan komme i gang?

Hvor man skal begynne når det er så mange nye ting å sette seg inn i kan være litt vanskelig å vite, men å lese noen bøker eller se litt på Youtubevideoer om fremkalling skader ikke. Blandingsforholdene på stopp og fix er greit opplyst om på etiketten, men blandingsforholdet på filmfremkalleren kan variere mye. Både 1+25, 1+50 og 1+100 er vanlige blandinger for Rodinal. Selv bruker jeg mye The Massive Dev Chart for å finne utganspunkter for blandingsforhold og fremkallingstid, men finjusteringen er det bare du selv som kan finne ut av ved prøving og feiling. Bruk derfor en del testfilmer i begynnelsen for å bli sikker på fremgangsmåtene før du begynner å fremkalle viktige filmer.

Rommet du skal fremkalle i må være helt lystett og bør ha innlagt vann. I et vanlig hjem er det derfor badet som er mest praktisk. Det må altså være helt bekmørkt, en lyssprekke under døra eller i en ventil kan være nok til å ødelegge filmen. Selv bruker jeg å dekke til døra med et stort, tykt teppe for å stenge lyset ute. Husk at du ofte må være i det mørke rommet noen minutter før du klarer å se små lyslekkasjer, det tar tid før øynene justerer seg til mørket.

En ting som kan være greit å øve seg på med lyset påskrudd er å tre filmen på filmspolen. Ta en ubrukt film, dra ut hele filmen og klipp av enden. Øv på å tre den på spolen helt til du klarer å gjøre det med øynene lukket. Når du skal tre en eksponert film på spolen så må du selvsagt gjøre det i totalt mørke. Det kan også være greit å trene litt på de andre prosedyrene som du må gjøre med lyset avskrudd. Feks det å tømme i og ut kjemien av fremkallingstanken kan være greit å teste med lyset på.

Når man jobber i mørkerom er det viktig å være disiplinert. Små detaljer som å ha ting på en fast plass hver gang letter jobben slik du slipper å fomle rundt i mørket på lete etter ting. Etterhvert merker man nesten ikke at lyset er av. Har du ikke memorert i hodet hvor tingene ligger og står kan det være fort gjort å både snuble eller miste ting. Vær veldig nøye med sikkerheten. Husk å bruke vernebriller og hansker ved håndtering av kjemien. Pass også på sikkerheten rundt det elektriske. Velter du en 2-litersmugge med kjemi/vann i mørket vil du IKKE ha elektriske kabler og apparater i nærheten, det kan få fatale følger.

Du må regne med en del testing i begynnelsen for at ting skal begynne å fungere, så gi ikke opp selv om både den 5. og 10. filmen du fremkaller blir dårlig. Ta notater på alt du gjør. Det vil si notater på alt fra da du tar bildet til det ferdige resultater. En negativ har ikke noe EXIF-informasjon du kan sjekke i ettertid, så skriv ned hvordan du eksponerte bildet i forhold til lysmåleren og situasjonen. Skriv ned hvilken fremkaller du fremkalte filmen i, hvilket blandingsforhold du brukte, hvilken temperatur du hadde på vannet, hvor ofte du agiterte, hvor lenge du fremkalte, hvordan resultatet ble, hvilke forbedringspunkter du bør se på osv osv.

Etter hvert som man begynner å få det til er det utrolig morsomt å fotografere analogt. Man får en følelse av å drive med ekte håndverk når man skaper noe fysisk som bilde på en negativ. Utrolig spennende og utrolig utfordrende.

Jeg laget en liten videosnutt fra dagens økt med printing i mørkerommet. I denne filmen printer jeg en 6×6 Ilford HP5 negativ på Ilford Multigrade Art 300 papir.

Videosnutten er av en av de tidlige printene i en prosess for å lage et fine print av negativen. I videoen burner jeg printet litt for å lage det litt mørkere i en del av bildet, dette gjør jeg ved å klippe et passende hull i en pappkartong og så bruke den til å slippe gjennom lys dit jeg vil ha det på papiret. Kartongen flyttes hele tiden i det aktuelle området for at det skal bli myke overganger. Deretter putter jeg papiret i fremkalleren, så stopp og til slutt fix. Etterpå vaskes det nøye og henges opp til tørk.

For å komme frem til den første ferdig fine printen av en negativ ligger det timesvis med arbeid bak. Først printing av teststrips, deretter komme frem til en optimal straight print og så ulike versjoner med doding og burning. Etterpå er det arkivbestanding montering og innramming.

Jeg har laget en liten kortfilm om hvordan jeg fremkaller 4×5″ film. I videoen bruker jeg en HP CombiPlan dagslystank. Bruker man dagslystank så er man ikke avhengig av mørkerom under selve fremkallingsprosessen, man er kun avhengig av mørkepose eller mørkerom for å sette negativene inn i tanken. Med andre ord er det en veldig enkel prosess siden man under hele fremkallingsprosessen ser hva man gjør.

Videoen er tilgjengelig i 720p kvalitet på Youtube, filmen kan du se her:

Med kamera og optikk uten elektronikk trenger man ikke å få panikk. Hvertfall ikke i dårlig vær. Ganske befriende å kunne ta med kameraet ut i høljeregn uten å bekymre seg for at elektronikken skal bli skadet. Både kamera og fotograf ble temmelig gjennomvåte i dag.  Blir kameraet vått så er det bare å sette det til tørk når man kommer hjem. Var derimot litt mer bekymret da jeg balanserte rundt på glatte fjøresteiner med et dyrt kamera i hånden.

Foto: Svein Ove Ekornesvåg (Svein Ove Ekornesvåg)

I ettermiddag var det surt vær, lavt skydekke og vind. Perfekte forhold for film med høy kontrast. Så jeg pakket sekken og satt kursen mot havgapet. Det kunne bare hølje ned så mye det ville for min del. Bortsett fra denne (bildet ovenfor) svermen med fluer som holdt meg med selskap, så var det ikke så mye liv å se. Tydelig at folk holdt seg innendørs i det dårlige været.

Jeg hadde på forhånd et par motiver i hodet, så da var det bare å forevige de slik jeg hadde visualisert de på forhånd. De to motivene jeg hadde sett for meg var nede i fjøresteinene ved noen klipper. Siden det regnet var det temmelig glatt å hoppe rundt på steinene for å finne rett kamerastandpunkt, men det gikk heldigvis bra.

Foto: Svein Ove Ekornesvåg (Svein Ove Ekornesvåg)

Kveldens siste eksponering ble en meget lang eksponering. Og selvfølgelig åpnet himmelen seg midt i eksponeringen slik at solblenderen ikke hadde sjanse til å holde regnet unna linseglasset. Tørket forsiktig av linsen tre ganger iløpet av eksponeringen, men etter det turte jeg ikke å røre kameraet noe mer. Det skal svært lite bevegelse til for at bildet blir uskarpt. Heldigvis hadde jeg på meg multifunksjonshodeplagget, altså en caps. Så den gjorde jobben som regnskjerming over objektivet de siste ti minuttene av eksponeringen.

Foto: Svein Ove Ekornesvåg (Svein Ove Ekornesvåg)

Dagens negativer fremkalte jeg i den nye fremkallingstanken jeg kjøpte meg til 4×5″ film. Etter å ha lest litt om forskjellige typer så falt valget på en HP Combi Plan. Valgte den fordi jeg liker negativholderen og at tanken kan brukes i dagslys. Om jeg skal benytte den i dagslys eller i mørket uten lokk har jeg ikke bestemt meg for ennå. Dersom den gir jevn fremkalling med lokket på så kommer jeg til å bruke den varianten. Må si jeg er litt skeptisk til om den fremkaller jevnt pga at det tar så lang tid å fylle tanken med kjemi gjennom det litte påfyllingshullet i toppen. Uansett, brukte den for første gang i dag og synes det gikk meget bra. Om fremkallingen er jevn ser jeg ikke skikkelig før jeg får scannet negativene i morra. Rent praktisk var tanken hvertfall en fryd å bruke.

Denne uken ankom endelig siste ledd i det nye systemet, altså selve kameraet. Jeg har nå ventet ca en måneds tid på kameraet, så det var godt å endelig få det i hus.

At det skulle være vakkert visste jeg, men det overgikk forventningene. Nydelig finish i teak og sort ble bærre lekkert!

Jeg har under ventetiden lest og studert instenst om storformatskameraer, både om praktisk bruk og om eksponering/fremkalling av filmen. Derfor tok det ikke mange minuttene fra jeg pakket det ut til jeg skjønte hvordan det fungerte. Selvsagt vil det ta tid å lære seg alt, men jeg har hvertfall lært nok til grunnleggende bruk. De neste stegene får jeg ta litt etter litt etterhvert som erfaringen kommer.

I helgen fikk jeg omsider tid til fotografering, så da var det bare å ladde filmholderne med passende film og reise ut. Sålangt har jeg bare 3 filmholdere, noe som gir mulighet for 6 eksponeringer før jeg må fylle på med nye negativer. Inntil jeg kjøper meg mørkepose så må dette gjøres i mørkerom, med andre ord kan jeg ikke ta mer enn 6 bilder på hver tur.

En rull på 24 eller 36 bilder er jo i seg selv begrensende etter å ha blitt vandt med den digitale arbeidsflyten, så å forholde seg til å kunne ta maks 6 bilder krever selvdisiplin og nøyaktighet. Jeg skal selvsagt kjøpe flere filmholdere etterhvert, men med en prislapp på 350kr stykk så blir det litt etter litt.

Det er i denne stund fristende å sitere Øystein Sundes strofe “…og så må du ha…”  Ved systembytte/endring blir det fort mye “og så må du ha”. Blant annet synger han “og så må du ha, ryggsekk og laptop, tipp topp laptop”. Etter å ha scannet de første negativene i går så kom jeg kjapt til den konklusjonen jeg også, tipp topp laptop må nok kjøpes i den nærmeste fremtid. De uredigerte filene ble på 330mb++. Med noen layers og diverse andre justeringer i redigeringen så snakker man kjapt filer på gigabytestørrelse. Tørr ikke tenke på filstørrelse ved trommelscanning. Hvis jeg skal overdrive litt så kan jeg si at jeg kunne rekke både å lage middag, spise middag og se en svært spennende episode av Walker Texas Ranger mens maskinen gjorde en enkel operasjon som å rotere bildet. Overdriver kanskje litt mye nå, men det føltes hvertfall slik.

Første fototuren er hvertfall nå unnagjort. Tok seks bilder totalt. 1 skivebom og 5 som var ok. Ved fotografering med storformatskamera er der svært mange potensielle fuck ups. Man kan glemme å stenge objektivet, glemme å sette i darksliden, sette i feil film, fremkalle den feil, eksponere feil, stripe opp negativen, fixe den for lite osv osv. Det jeg glemte i går på det ene bildet som ble fiasko var å endre blenderåpningen etter at jeg hadde fokusert. På storformat så fokuserer man først på full blenderåpning og deretter må man justere blenderåpningen. Noe jeg da glemte på dette ene bildet. Bildet ble derfor tatt på f/5.6 istedenfor f/64. Overaskelse ble derfor stor da jeg fremkalte det (med halv fremkallingstid) og kunne se at bildet faktisk ble bra! Det på f/64 derimot klarte jeg å fremkalle litt for lenge, pluss det var litt undereksponert fra før.

Konklusjonen etter første batch med fotografering, fremkalling og scanning er som følger: Jeg er nyforelsket! Og det allerede før jeg har har laget mørkeromsprint fra negativene. Dette kommer til å bli hett!

Ilford 4x5" storformatsfilm. Foto: Svein Ove Ekornesvåg (Svein Ove Ekornesvåg)

Om en uke eller to blir det familieforøkelse, da ankommer mitt nye vidunder. Et håndlaget, splitter nytt analogt storformatskamera. Et nydelig stykke maskineri. Og så fantastisk vakkert. Etter noen ukers venting fikk jeg i dag beskjed om at det var sendt fra Kina, så nå er det bare å telle sekunder og millisekunder til det ankommer.

I tur og orden har det siste ukene tikket inn pakker fra USA, Hong Kong og England. Filmer, objektiv, lærebok og diverse annet snacks har ankommet. Det eneste som mangler nå er kameraet. Takk og pris for at jeg bestilte meg ei bok for at ventetiden skulle gå unna litt kjappere, og for å være forberedt til kameraet kommer. Tiden har gått raskere og jeg har samtidig lært meg mye nytt. Boka “Using the view camera” er som tittelen sier, en bok om hvordan man bruker storformatskameraer. Og siden jeg aldri har brukt et kamera som ligner på et slikt, så tror jeg det var en fornuftig investering. Mye nytt har jeg hvertfall lært, og fortsatt har jeg halve boken i igjen.

Grunnene til at jeg valgte å bestille meg storformatskamera er mange. Jeg har konstant et indre jag etter å lære noe nytt og prøve noe nytt innen faget. Det har jeg hatt siden første gang jeg tok i et kamera. At det nå ble storformatskamera føltes bare helt naturlig. Både med tanke på mørkeromsarbeid, men også med tanke på den retningen jeg holder på mye med innen foto for tiden.

Storformatskamera vil gi meg en helt annen kontroll innen feks natur og arkitekturfotografering. Grunnen til det er at kameraet har svært mange justeringsmuligheter for ting som perspektiv- og fokuskontroll. Tilt, shift, rise og fall er perfekt å benytte til denne type fotografering. For ikke å snakke om den fantastiske kvaliteten det bor i et negativ på 10,2×12,7cm dersom alt gjøres riktig. Dette er også den største negativstørrelsen min forstørrer takler, så da får jeg utnyttet potensialet i den også.

Det som også er kjekt med så store negativer er at man kan lage kontaktkopier med litt størrelse på. Jeg kan bare smekke 4 negativer ned på et papir, legge på en glassplate og belyse det. Enkelt og greit hvis man vil ha noen kjappe kopier for å betrakte bildet for å velge ut hvilke man skal lage fineprints av osv, eller for å lage prøvebilder man kan gi bort til kunden for vurdering og utvelgelse. Men man kan også lage flotte kontaktkopier dersom man dodger/burner og det man ellers måtte gjøre for å lage fineprints. Til større negativ til mer aktuelt er kontaktkopiering.

Med storformatskamera og planfilm er det også mye enklere å jobbe med sonesystemet og dets klare fordeler. Hvert enkelt negativ/bilde kan fremkalles ulikt, alt ettersom hva behovet er. Med film på rull så må hele rullen fremkalles på samme måte, med de begrensninger det gir dersom man ikke har utskiftbart bakstykke på kameraet.

Jeg kan sitte i timesvis å beundre fotografiene til de gamle mestrene som holdt på for 50-100 år siden. Det er noe ved slike bilder som fasinerer meg. Noe storslått. Noe fantastisk. Noe som trollbinder. Ektheten, dybden og kvaliteten i arbeidene deres er virkelig noe helt for seg selv. “Bare” et helt vanlig familieportrett i studio har en kvalitet og look som er helt nydelig. Den gang var det en omstendlig prosess å ta et bilde, og noe som krevde stor fagkunnskap. Til mer jeg jobber med analogt, til mer går det opp for meg hvor dyktige håndverkere de gamle fotografene var. Derfor skal det bli fantastisk å jobbe med dette verktøyet de gamle fotografene jobbet med og som så og si har vært uforandret i så mange tiår.

Noen gutter slapper av i skyggen under noen trær ved en murkant i Moskva. Fremkalt for å få litt brunaktige duse toner i bildet. Foto: Svein Ove Ekornesvåg (Svein Ove Ekornesvåg)

En måned og noen uker har gått siden jeg begynte med mørkeromsprinting. Og for en måned det har vært! Læringskurven har vært omtrent like bratt som Trollveggen, men jeg har nytt hver eneste time på mørkerommet. Jeg har til tider vært ganske frustrert etter å holdt på i timesvis med å lage forskjellige versjoner av det samme bildet uten å få det til slik som jeg ønsker.

Er man interessert og hengiven nok så kan alt læres, og nå begynner følelsen av mestring å komme snikende. Likevel er jeg fullstendig klar over at det tar mange år å lære seg dette håndverket, men læres skal det. Steg for steg. Litt etter litt. Selv om det nok er vanskeligere å lære det seg alene, så tror jeg det kan ha sine fordeler å gjøre det på den måten. Hvordan et bilde skal eller kan se ut har jeg som regel klart for meg i hodet, utfordringen er å få visualiseringen ned på papiret og å utvikle sin helt egen stil. Utforsker og tester man alene så tror jeg det er lettere å utvikle sin egen stil.

Når man fotograferer analogt og skal gjøre hele prosessen selv er det svært mange variabler man må kontrollere. Valg av film, hvordan man skal eksponere den, valg av fremkaller, temperatur, blandingsforhold, fremkallingstid, antall agiteringer, eksponeringstid på papiret, kontrastfilter, fremkallingstid av papiret, temperatur på papirfremkalleren, valg av papirfremkaller, blandigsforhold på papirfremkalleren, valg av papirtype osv. osv.

Endrer man en av variablene så endrer man ofte en hel haug med andre samtidig. Det blir en kjedereaksjon. Eller skal jeg kalle det en kjedekollisjon. Forskjellige filmer reagerer forskjellig på samme fremkaller, samme negativ kan være lett å printe på et papir men vanskelig på et annet. Samme papir og samme fremkaller kan gi helt annet resultat dersom man endrer temperaturen.

Russisk fotobutikk. Bak en port, i en bakgård, inn denne døren, ned en smal trapp og gjennom en lang kjellerkorridor fant jeg til slutt paradis. En fotobutikk med bredt utvalg av brukt fotoutstyr. Alt fra Sovietkameraer til Hasselblad og storformat. Foto: Svein Ove Ekornesvåg (Svein Ove Ekornesvåg)

Som nybegynner er det veldig lett å rote med x antall forskjellige filmtyper, papirtyper, fremkallere, fremkallingstider og andre variabler. Det kan være sunt mtp på å finne hva man liker, men det kan være et helvette dersom man skal få konsistente resultater og lære seg alt som er å lære om akkurat den filmen, det papiret og den fremkalleren.

Jeg SKAL ha konsistente, forutsigbare resultater og SKAL lære meg å kjenne egenskapene til et lite utvalg produkter. Så derfor holder jeg meg til 1 standard filmfremkaller og 1 filmfremkaller for høy iso. Innen papir så har jeg kjøpt meg 150 ark av en type RC papir, 100 ark av en type glossy barytapapir og 30 ark av en type matt barytapapir. Når det gjelder papirfremkaller så har jeg 1 standard papirfremkaller og 1 standard lithfremkaller.

Film har jeg brukt i årevis, så der har jeg begynt å finne ut hva jeg liker. Innen 35mm/120 sort/hvitt holder jeg meg til 2 typer med lav ISO (rundt 20), 1 på 100 ISO, 2 på 400 ISO og 1 for ekstra høy ISO (1000+). Fargefilm bruker jeg ikke så veldig ofte, men konsentrerer meg der om 1 på 100 ISO, 1 på 160 ISO og 1 på 400 ISO i 35mm og 120 format.

En gjeng russiske soldater, sannsynligvis på perm siden de gikk i beret og sivle klær. Fremkalt for å få et veldig kornete og eksprimentelt uttrykk. Foto: Svein Ove Ekornesvåg (Svein Ove Ekornesvåg)

Dette er de produktene jeg skal jobbe med. De skal læres inn og ut. Det vil ta tid og det er jeg klar over, men det er en prosess man må igjennom. De første resultatene på de to førstnevnte papirene var ikke akkurat noe å rope hipp, hipp hurra for. Et sekund eller to lurte jeg på hva jeg hadde kjøpt. Hvitt var lysegrått, svart var mørkegrått og kontrasten fraværende. Hadde jeg hatt mer hår hadde jeg nok revet meg i det. Resultatene ble på ingen måte slik som jeg ønsket.

Nå, etter å ha holdt på i en drøy måned, så begynner jeg faktisk å like resultatene. Jeg er ikke i mål ennå. Eller man kan vel si, målet finnes ikke. Men jeg har gått første meteren av en vei som aldri slutter. Hastigheten har vært lav, læringen god og den første meteren er skikkelig utforsket.

Noen gutter slapper av i skyggen under noen trær ved en murkant i Moskva. Eksprimentell fremkalling på fotopapir fra begynnelsen av 70-tallet. Hard kontrast og "glødende" hvit. Foto: Svein Ove Ekornesvåg (Svein Ove Ekornesvåg)

Sålangt har jeg printet ca 50 av 150 ark av den ene papirtypen og kanskje 20 av 100 ark av den andre papirtypen. Sannsynligheten for at noen av desse papirtypene skal inngå i mitt standardsortiment i fremtiden er nok ganske liten. Jeg er ikke helt komfortabel med ting som papiroverflate og papirtykkelse, dette er variabler som ikke endrer seg uansett hvor god jeg blir til å printe. Men jeg skal lære meg å få best mulig resultat ut av desse papirene uansett.

Tim Rudman, en guru innen lithprinting, har et ganske så flott navn på søppelbøtten. Han kaller den for læringsbøtten. Og bildet skal ikke i læringsbøtten før man har lært alt man kan av det. Læringsbøtten min har begynt å bli ganske full etter den første måneden, med andre ord så har jeg lært utrolig mye!

Syklist ved Rhinen. Straight fremkalling. Foto: Svein Ove Ekornesvåg (Svein Ove Ekornesvåg)