Noen gutter slapper av i skyggen under noen trær ved en murkant i Moskva. Fremkalt for å få litt brunaktige duse toner i bildet. Foto: Svein Ove Ekornesvåg (Svein Ove Ekornesvåg)

En måned og noen uker har gått siden jeg begynte med mørkeromsprinting. Og for en måned det har vært! Læringskurven har vært omtrent like bratt som Trollveggen, men jeg har nytt hver eneste time på mørkerommet. Jeg har til tider vært ganske frustrert etter å holdt på i timesvis med å lage forskjellige versjoner av det samme bildet uten å få det til slik som jeg ønsker.

Er man interessert og hengiven nok så kan alt læres, og nå begynner følelsen av mestring å komme snikende. Likevel er jeg fullstendig klar over at det tar mange år å lære seg dette håndverket, men læres skal det. Steg for steg. Litt etter litt. Selv om det nok er vanskeligere å lære det seg alene, så tror jeg det kan ha sine fordeler å gjøre det på den måten. Hvordan et bilde skal eller kan se ut har jeg som regel klart for meg i hodet, utfordringen er å få visualiseringen ned på papiret og å utvikle sin helt egen stil. Utforsker og tester man alene så tror jeg det er lettere å utvikle sin egen stil.

Når man fotograferer analogt og skal gjøre hele prosessen selv er det svært mange variabler man må kontrollere. Valg av film, hvordan man skal eksponere den, valg av fremkaller, temperatur, blandingsforhold, fremkallingstid, antall agiteringer, eksponeringstid på papiret, kontrastfilter, fremkallingstid av papiret, temperatur på papirfremkalleren, valg av papirfremkaller, blandigsforhold på papirfremkalleren, valg av papirtype osv. osv.

Endrer man en av variablene så endrer man ofte en hel haug med andre samtidig. Det blir en kjedereaksjon. Eller skal jeg kalle det en kjedekollisjon. Forskjellige filmer reagerer forskjellig på samme fremkaller, samme negativ kan være lett å printe på et papir men vanskelig på et annet. Samme papir og samme fremkaller kan gi helt annet resultat dersom man endrer temperaturen.

Russisk fotobutikk. Bak en port, i en bakgård, inn denne døren, ned en smal trapp og gjennom en lang kjellerkorridor fant jeg til slutt paradis. En fotobutikk med bredt utvalg av brukt fotoutstyr. Alt fra Sovietkameraer til Hasselblad og storformat. Foto: Svein Ove Ekornesvåg (Svein Ove Ekornesvåg)

Som nybegynner er det veldig lett å rote med x antall forskjellige filmtyper, papirtyper, fremkallere, fremkallingstider og andre variabler. Det kan være sunt mtp på å finne hva man liker, men det kan være et helvette dersom man skal få konsistente resultater og lære seg alt som er å lære om akkurat den filmen, det papiret og den fremkalleren.

Jeg SKAL ha konsistente, forutsigbare resultater og SKAL lære meg å kjenne egenskapene til et lite utvalg produkter. Så derfor holder jeg meg til 1 standard filmfremkaller og 1 filmfremkaller for høy iso. Innen papir så har jeg kjøpt meg 150 ark av en type RC papir, 100 ark av en type glossy barytapapir og 30 ark av en type matt barytapapir. Når det gjelder papirfremkaller så har jeg 1 standard papirfremkaller og 1 standard lithfremkaller.

Film har jeg brukt i årevis, så der har jeg begynt å finne ut hva jeg liker. Innen 35mm/120 sort/hvitt holder jeg meg til 2 typer med lav ISO (rundt 20), 1 på 100 ISO, 2 på 400 ISO og 1 for ekstra høy ISO (1000+). Fargefilm bruker jeg ikke så veldig ofte, men konsentrerer meg der om 1 på 100 ISO, 1 på 160 ISO og 1 på 400 ISO i 35mm og 120 format.

En gjeng russiske soldater, sannsynligvis på perm siden de gikk i beret og sivle klær. Fremkalt for å få et veldig kornete og eksprimentelt uttrykk. Foto: Svein Ove Ekornesvåg (Svein Ove Ekornesvåg)

Dette er de produktene jeg skal jobbe med. De skal læres inn og ut. Det vil ta tid og det er jeg klar over, men det er en prosess man må igjennom. De første resultatene på de to førstnevnte papirene var ikke akkurat noe å rope hipp, hipp hurra for. Et sekund eller to lurte jeg på hva jeg hadde kjøpt. Hvitt var lysegrått, svart var mørkegrått og kontrasten fraværende. Hadde jeg hatt mer hår hadde jeg nok revet meg i det. Resultatene ble på ingen måte slik som jeg ønsket.

Nå, etter å ha holdt på i en drøy måned, så begynner jeg faktisk å like resultatene. Jeg er ikke i mål ennå. Eller man kan vel si, målet finnes ikke. Men jeg har gått første meteren av en vei som aldri slutter. Hastigheten har vært lav, læringen god og den første meteren er skikkelig utforsket.

Noen gutter slapper av i skyggen under noen trær ved en murkant i Moskva. Eksprimentell fremkalling på fotopapir fra begynnelsen av 70-tallet. Hard kontrast og "glødende" hvit. Foto: Svein Ove Ekornesvåg (Svein Ove Ekornesvåg)

Sålangt har jeg printet ca 50 av 150 ark av den ene papirtypen og kanskje 20 av 100 ark av den andre papirtypen. Sannsynligheten for at noen av desse papirtypene skal inngå i mitt standardsortiment i fremtiden er nok ganske liten. Jeg er ikke helt komfortabel med ting som papiroverflate og papirtykkelse, dette er variabler som ikke endrer seg uansett hvor god jeg blir til å printe. Men jeg skal lære meg å få best mulig resultat ut av desse papirene uansett.

Tim Rudman, en guru innen lithprinting, har et ganske så flott navn på søppelbøtten. Han kaller den for læringsbøtten. Og bildet skal ikke i læringsbøtten før man har lært alt man kan av det. Læringsbøtten min har begynt å bli ganske full etter den første måneden, med andre ord så har jeg lært utrolig mye!

Syklist ved Rhinen. Straight fremkalling. Foto: Svein Ove Ekornesvåg (Svein Ove Ekornesvåg)